SigridfraEnget

I dag startet jeg på ny frisk. Prøver å reise meg etter kræsjen i går. Og jeg har kommet meg opp i stående.

Begynte dagen med å gå ut i snøen og vinden, for å vente på skolebussen sammen med minstejenta. Å står der i blåtimen, midt i all snøen, sammen med skatten min, var fint.

Kaldt, men fint.

Alt for lenge har jobben fått gå foran sånne øyeblikk.

Jeg har hastet avgårde til jobben på morgenen, uten frokost, med hastige adjø og en rask klem til dem som skulle dra litt senere. Jeg har riktignok fått med meg eldstemann og satt av han på skolen og utstyrt han med lunsjpenger, men alltid i siste liten. Travelt.

I morges spiste jeg frokost etter å ha kommet inn fra kulden. Jeg nøt en kopp kaffe og lot dagen starte i rolig tempo. Kjenner at jeg trenger noen sånne dager nå.

Men jeg har ikke tenkt å legge meg under dyna, og kjenne på hvor sliten jeg er. Jeg skal bare ta det litt mer med ro, og gjøre ting på en annen måte. Jeg skal kose meg med å vente på bussen i kulden. Jeg skal kose meg med å spise frokost. Jeg skal ta vare på meg selv.

Da tror jeg også de rundt meg, vil ha det fint. Eller?