SigridfraEnget

I morgen er det ei uke siden jeg var hos legen og fikk den flotte diagnosen utbrent... Utbrent. Hva er det som feiler meg da liksom?

Det har selvfølgelig vært alt for mye jobb, alt for lenge. Legen antydet det allerede i april, men siden våren er den travleste tida på min (gamle) arbeidsplass, feide jeg det bort. Det blir bedre når jeg tar ferie, og etter det blir det roligere også på jobb. Ble det det, tror du?

Nope...

Jeg har forstått det sånn at hjernen normalt sett har et slags psykisk overskudd. Når vi bruker hjernen til å tenke, fokusere og konsentrere oss, da bruker vi av dette overskuddet. Følelsesmessige belastninger fører også til at man bruker av hjernens psykiske overskudd. Dersom man bruker mer av det psykiske overskuddet enn det hjernen klarer å bygge opp, under hvile, vil det psykiske overskuddet gradvis reduseres. Til man kommer til et punkt der det psykiske overskuddet er oppbrukt, og på dette tidspunktet føler man seg sliten, uten krefter, og tankene blir negative

Been there, ... am there...

For at hjernen skal få hvile, slik at den får anledning til å bygge opp sitt psykiske overskudd igjen, er man avhengig av at man klarer å koble ut, slappe av og ta det helt med ro. Klarer man det, tar det ikke langt tid før overskuddet bygges opp og tankene blir mer positive og overskuddet kommer tilbake.

Er ikke helt der...

Utbrenthet kan gi seg utslag i manglende glede. Det som tidligere har gitt deg så mye mangler med ett, og du finner ikke den samme gleden og tilfredstillelsen i jobben. Motivasjonen forsvinner og meningen med arbeidet blir borte. Det som pleide å være morsomt og interessant, blir et ork, og følelsen av press øker.

Dersom man arbeider hardt over tid, uten å få annerkjennelse eller positive tilbakemeldinger, mister man lysten til å stå på videre. Og i enkelte tilfeller, stiller ledelsen i stedet kritiske spørsmål om hvorvidt du er nødt til å arbeide så mye... "Du har gode resultater, men det burde du da klare ved å jobbe litt mindre også. Andre klarer det..."

Følelsen av å ikke strekke til, selv om man gjør sitt absolutt beste; den dreper arbeidsgleden...

Når blir ting bedre?

For ting blir vel bedre? Når kroppen, og hjernen, får hvile og ro, merker man at ting faktisk bedrer seg. Men noe av det jeg har oppdaget og erfart denne siste uka, er at humøret svinger veldig. Fra å ha følelsen av at jeg kan gå tilbake i jobb allerede i morgen, til å ha store problemer med å finne motivasjon til å ta en dusj. Da skjønner man jo, at det nok trengs litt mer tid. Og tid er vel den beste medisin i et sånt tilfelle...

Utbrent høres ikke bra ut; noe som har brent helt ut. Bare aske igjen. Blir ikke noe å komme seg i arbeid med det.

Utladet høres bedre ut. Når batteriene i telefonen er utladet, er det bare å koble den til laderen, så går det ei stund, og så er den helt i orden igjen. Det går an å avslutte ladinga før den er full-ladet, men da går det ikke så alt for lenge før man må fram med laderen igjen. Holder litt lenger med full-ladet batteri. Må bare bruke den tida det trenger...

Så jeg får vel begynne å si at jeg ligger på lading i stedet for å si at jeg er sykemeldt. Og når batteriet står på 100% igjen, får jeg vel følge litt med på batteristatusen, så jeg ikke havner på 0 igjen. Kan jo sette batteriet på lading igjen før det er helt tomt...

Og så er det jo faktisk sånn at selv om man er utbrent eller utladet eller sliten, så forandrer man ikke personlighet. Jeg er et sosialt vesen, og er avhengig av å ha folk rundt meg. Ikke hele tiden, men jeg henter energi av å være sammen med andre. Da blir det feil for meg å sette meg inne, hjemme, alene. Jeg må ut av og til. Treffe andre. Men det er deilig å være sammen med dem som vet hvordan jeg har det; de som forstår hvorfor jeg ikke er like pratsom og sprudlende som ellers.

Det er godt å få lov til å være seg selv. Å få lov til å tenke på seg selv...

 Og snart er det vår!!