... Ernest Hemmingways prisbelønte, korte novelle.

Timeout1 kom med en utfordring forrige uke; å skrive videre på denne novellen. Har brukt de siste dagene på å tygge litt på den utfordringen, og det ble nesten som en stiloppgave fra videregående. Er jo noen år siden jeg skrev stil, for å si det sånn, men det trigget meg litt. Og da Mimmimor la ut sin versjon i helga, måtte jeg gjøre et forsøk, jeg også.

Så her kommer min versjon. Den er litt lengre enn Mimmimors. Og selvfølgelig lenger enn Hemmingways. Og den ble litt mørk og deprimerende... Mottar gjerne noen tilbakemeldinger, på godt og vondt.

Ubrukt barnevogn til salgs.

Jeg hører at han har besøk. De sitter i stua og prater. Ikke høylydt. Dempet. De prater nok om meg ? igjen. Det høres paranoid ut, men jeg vet at det er sant. At jeg er samtaleemnet for tida, både her hjemme og i bygda. Jeg forsøker å stenge det ute. Stenger meg i stedet inne, bak fortrekte gardiner, under dyna på et mørkt rom. Takk, Gud, for at det er vinter, og at dagene er korte.

Når jeg av og til må et nødvendig ærend på do, unngår jeg å se meg i speilet. Jeg vet at jeg bare er en skygge av meg selv. At jeg er blek og dradd i ansiktet, med mørke ringer under øynene, svulne øyelokk, at håret er glansløst og øynene mine? det er slett ingen glans i dem.

Av og til tvinger jeg meg selv til å ta en dusj, kle på meg. Av og til må jeg nemlig ut; til legen, på apoteket for å hente medisin, på butikken for å handle litt. Men jeg hater det. Hater det.

Og jeg ser at de ser meg, allerede før jeg har parkert bilen. Ser at de rotter seg sammen, tisker og hvisker, gjør tegn til sidemannen, et kort kast med hodet i min retning. Tegn jeg kanskje ikke skal se. Men jeg ser dem, føler dem, kjenner blikkene deres i ryggen. Og jeg hater det. Men jeg haster forbi og later som ingenting.

Det er verst i butikken, der jeg forsøker å unngå blikk-kontakt med mannen i kassen. Han gransker meg alltid. Ser medlidende på meg. Jeg takler det ikke. Jeg vet jeg ser helt forferdelig ut. Jeg har det helt pyton. Jeg har aldri hatt det så vondt. Kjent en sånn smerte. Jeg liker ikke å være en attraksjon på grunn av den smerten.

Og nå vet jeg, her jeg ligger under dyna i mørket, at de snakker om meg. Med bekymring i stemmen. Om hva de skal gjøre med meg. Hva de skal gjøre med ?tilfellet? meg. Jeg har blitt et problem for dem.

Jeg er et problem for meg selv?

Er det noe håp for meg? Kan noen virkelig hjelpe meg? Kan det noensinne slutte å gjøre så fordømt vondt? Blir livet noensinne normalt igjen? Hvor har det blitt av meg, midt oppi dette? Skal jeg fortsette å ligge i denne senga til evig tid?

-          Ingrid? hører jeg fra døråpningen. Dempet. Forsiktig.

-          Er du våken?

Ja, jeg er våken! Tror dere virkelig at jeg sover hele tiden? Tror dere virkelig at det går an å sove med en sånn smerte?

-          Ja. Jeg er våken, svarer jeg

-          Vil du ikke stå opp litt? Siv og Asbjørn er her?

Pause

Siv og Asbjørn? De har tatt seg av Johan den siste tida, det skal de ha?

-          De lurer på? Ny pause. Et sukk fra døra.

-          De lurer på om de?

Johan setter seg på sengekanten hos meg. Legger hånda forsiktig på ryggen min. Jeg snur meg.

-          Ingrid, min. Barnevogna. Den står i stua?

Jeg svarer ikke. Hva skal jeg svare? Det jeg har gruet meg for så lenge. Spørsmålet.

-          Det har gått to måneder, Ingrid. Og jeg ser hvordan du stryker over kalesjen, retter på det lille teppet. Stemmen hans bryter?

-          Jeg ser hvordan du varsomt triller den til side om den står litt i veien. Det gjør meg så vondt, Ingrid! Jeg skulle ønske at jeg kunne ta bort all smerten som du bærer på, men du slipper meg ikke til. Kan du ikke slippe meg inn, la meg være her for deg? Jeg har også mistet et barn!

Ny brist i stemmen. Han sukker tungt.

-          Og jeg tror at den barnevogna, som bare står der, gjør ting verre for deg. Jeg har tenkt? Vi har snakket om det nå; Siv, Asbjørn og jeg, at det nok er best om vi selger vogna. Noen andre har bruk for den, Ingrid. Asbjørn ordner med annonse i avisa, og de kan ta den med seg i bilen nå i kveld. De har varebilen, og?

Med ett er det som om jeg våkner. Ordentlig.

-          Nei

Jeg hører at stemmen min bærer. Til tross for at jeg nesten ikke har brukt den siden det forferdelige skjedde.

-          Nei.  Barnevogna skal ikke selges.

 En tydelig, klar tanke. Det er som om jeg kjenner energien komme tilbake med det samme. Kamplysten våkner. Har det gått så langt? Har jeg latt det gå så langt? At andre tar avgjørelsene for meg? Er jeg så likegyldig til livet blitt? Hvor er det blitt av meg? Hvor er det blitt av Ingrid?

Jeg setter meg med ett opp i senga. Johan ser overrasket, og en smule bekymret på meg.

-          Barnevogna skal ikke selges, Johan. Men kanskje den bør oppbevares et annet sted. Til vi får et nytt barn?

Johan ser på meg gjennom tårer. Jeg ser at han fortsatt er overrasket, og bekymret, men jeg ser også et lite glimt av håp i øynene hans. Håp. Kanskje det fortsatt finnes et lite håp i mitt eget hjerte også. Jeg kan ikke gi slipp på livet, gi slipp på meg selv, selv om gullet vårt døde i magen min. Det verste som kunne skje, skjedde. Men jeg lever. Og nye frø til nytt liv, bor i meg. Faktisk. Og alle sier at livet må gå videre, selv om det gjør vondt. Og jeg vet de har rett.

Ingen skal lese noen annonse i lokalavisen, med vårt telefonnummer under, der det står: Ubrukt barnevogn til salgs?