);">

Ubrukt barnevogn til salgs... versjon 2.

Når jeg først er angrepet av skrivekløe, skrev jeg like godt en versjon til av "Ubrukt barnevogn til salgs".

Hvilken versjon liker du best?

Ubrukt barnevogn til salgs

Versjon 2

 

Jeg er fortsatt i sjokk. Etter flere dager. Hvordan kan dette være mulig? Men når jeg kaster blikket ned mot fanget mitt, ser jeg at det er sant. Jeg klyper meg i armen. Jeg drømmer ikke.

Det er et halvt år siden vi avslørte de gledelige nyhetene. Vi ventet barn. Familien var i ekstase. Endelig skulle vi få høre tassende barneføtter, barnelatter, og barnegråt. Vi hadde ventet så lenge. 11 år.

Det har vært år med mange følelser. Høyt oppe av optimisme. Langt nede når det ikke gikk slik vi håpet. Først trodde vi bare at det ikke var så enkelt for oss. Det ville ordne seg så snart vi fikk etablert oss, gjort oss ferdig med utdannelsen, og fått fast jobb. Da ville vi få ro og fred. Da skulle alt ordne seg. Det gjorde ikke det.

Det ble noen runder hos lege og gynekolog. Feilen lå hos meg. Endometriose. En vanlig kvinnesykdom. Ukjent for de fleste. Jeg ble nærmest ekspert på min egen sykdom. Da diagnosen var stillet, fikk jeg plutselig forklaring på alt det udefinerbare. Smertene. Hver måned hadde livmoren min støtt ut vev, som hadde dannet cyster og sammenvoksninger mellom eggledere, eggstokker og andre organer. Min egen kropp hadde ?ødelagt? mine sjanser for å bli gravid. Alt vevet, det ble verre for hver måned; det var ikke rart jeg hadde hatt smerter.

Kunnskapen i seg selv var en lettelse. Men det gjorde ikke situasjonen vår bedre. Vi hadde fått en forklaring på vår barnløshet. Men hvor gikk veien videre? Veien i ?endometriose-land? er litt diffus, går igjennom skodeheim. Sykdommen er for så vidt en forklaring på barnløshet, men det er ikke umulig å bli gravid. Noen ganger tar det bare litt lenger tid. Noen ganger trenger man litt hjelp. Og noen ganger får man rett og slett ikke barn.

Da jeg fikk diagnosen, hadde vi allerede forsøkt å få barn, på naturmetoden, i 7 år. Vi skjønte at vi måtte få hjelp. Vi bestemte oss for prøverør. Det var tøft.

Hormonbehandlingene gjorde meg helt uberegnelig. Og jeg er normalt sett både beregnelig og tilregnelig. Humøret grenser til det kjedelige; jevnt over godt. Det var det ikke i den perioden. Stakkars mannen min. Han visste aldri hvor han hadde meg.

Så kom tida for henting av egg. "Miksing" i prøverør. Innsetting av egg. Tøft, tøft, tøft. Og enda tøffere; ventetida etterpå. Hvordan skulle dette gå? 3 ganger gikk vi gjennom det. Alle gangene med negativt resultat.

Enda en tøff periode, psykisk. Beintøff. For oss begge. Jeg var fortvilet over at jeg ikke klarte dette som ?alle? normale kvinner klarte. Å unnfange et barn. Mannen min var fortvilet fordi han så hvor mye det slet på meg.

Etter tredje forsøk bestemte vi oss: Nå fikk det bare være. Jeg klarte ikke mer. Belastningen ble for stor. Men kunne det finnes alternativer for oss? Vi hadde nytt hus, god plass, sikre arbeidsplasser, og masse kjærlighet å gi videre til et barn. Det var legen min som først lanserte ideen. Hva med å bli fosterforeldre? Det finnes så mange barn som trenger litt ekstra oppmerksomhet og kjærlighet i en periode av livet.

Vi trengte ikke lang betenkningstid, før vi meldte oss som interesserte og gikk de nødvendige kursene. Og vi gikk inn i det med en innstilling om at vi kunne åpne dørene for noen som trengte det, i en begrenset periode. Vi turte ikke å tenke tanken på at vi skulle knytte oss til et barn for resten av livet. Som fosterforeldre, er man foreldre på lånt tid.

Men vi fikk ei lita jente inn i livet vårt, ganske raskt. Hun var 6 år da, og har vært hos oss siden. Et års tid etter fikk vi en gutt på 3 år på lån. Han er her også fortsatt. Det ser ut som om begge blir hos oss, men dette vet vi jo aldri. De kaller oss mamma og pappa, og omtaler hverandre som søsken. Det har vært godt å kunne gi dem kjærlighet og et hjem.

Tanken på egne barn, har vært ?glemt? de siste 2-3 årene. Vi har fått vår familie.

Alt ble snudd på hodet for snart 8 måneder siden. Skjønner ikke at jeg ikke reagerte tidligere. Følte meg tufs og elendig, trodde først det var omgangsyke eller matforgiftning eller noe sånt. Tenkte ikke at jeg kunne være gravid. Men det var jeg! Vi fortalte ingenting til noen. Dette var så overveldende og uventet, at vi ikke helt skjønte hva det betydde. Og vi turte ikke si noe før de første risikofylte månedene hadde gått. Vi ønsket ikke å skuffe noen. Kanskje gikk det galt?

Da vi altså brakte nyhetene for et halvt år siden, ble som sagt familien vår fra seg av glede. De visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss.

Faren min og jeg har alltid hatt et spesielt forhold. Jeg er lille-jenta hans. Og det at jeg skulle gjøre han til morfar, var stort i hans øyne. At han var farfar til 5, kom i annen rekke en stund. Bare tre uker etter at vi hadde fortalt nyheten kom han og mamma på besøk en ettermiddag. Og med seg hadde de verdens nydeligste barnevogn. Ikke hypermoderne, men du verden, så vakker. Kurven er av flettet kurvmateriale. Hele vogna er hvit. Den har litt store, kanskje gammeldagse hjul. Den er helt ny, og ubrukt og vakker! Pappa var så stolt; det var hans påfunn, hans gave. Mamma var litt mer tilbakeholden, syntes det var tidlig å kjøpe barnevogn. Men som hun sa; Pappa?n din var ikke til å stoppe. Jeg kunne ikke ta fra ham den gleden.

Jeg ble veldig glad for vogna. Den er egentlig veldig meg, selv om den ikke er så praktisk som en av de moderne, mørkere vognene kanskje er.

Jeg kan se vogna fra her jeg sitter nå, og kjenner ennå på gleden ved å få den. Pappas store gave. Men jeg har et lite problem. To små problem.

For til alles store overraskelse, startet fødselen en måned før termin, og det kom ikke bare et barn, men to? For snart tre uker siden ble vi foreldre til en gutt og ei jente. Hvordan legen kunne overse at det faktisk var to barn i magen min, helt til fødselen var i gang, det skjønner ikke jeg. Men sånn er det. De var bitte små da de kom til verden, men de var sterke og livsglade, og nå har vi fått dem hjem. Og akkurat nå ligger de i fanget mitt og ser skjelmsk opp på meg.

Men den hvite, fine barnevogna fra morfar er for liten. Vi ble nødt til å kjøpe ei moderne tvillingvogn. Det skjærer meg egentlig i hjertet, men jeg må visst bare ringe avisen og sette inn en annonse: Ubrukt barnevogn til salgs.

For det er vel ikke sikkert det kommer et barn til senere som kan bruke den??

 

6 kommentarer

I believe I can

17.01.2011 kl.22:36

Enda en gang: Knallbra! Du er god til å skrive.

SigridfraEnget

17.01.2011 kl.22:38

I believe I can:TAKK!!!

timeout1

17.01.2011 kl.22:53

Tar av meg hatten og bøyer meg i støvet: Som ibelieve sier: Knallbra :))

Lille

18.01.2011 kl.13:24

Kjempe bra!!!! Har ikke lest den første jeg da, men denne var bare super bra!!!

Linda Mari Oprann

22.01.2011 kl.20:19

Rørende, varmt og meget sterkt! Du KAN skrive, Sigrid! Fortsett med det! Stor klem fra ei som vet at drømmer kan gå i oppfyllelse :-)

SigridfraEnget

22.01.2011 kl.20:22

Linda Mari Oprann: Takk, Linda!

Skriv en ny kommentar





hits