SigridfraEnget

I går synes jeg at jeg var litt tøff og modig. Jeg turte å legge ut noe jeg hadde skrevet selv, en liten historie, på bloggen min. Ikke bare en gang, men to.

Jeg har skrevet siden jeg gikk på ungdomsskolen, med et avbrekk de siste 6-7 årene. Men aldri før har noen andre fått lese det jeg har skrevet. Bare norsklæreren min... Skriving har vært en viktig del av livet mitt; det å skrive har gitt meg mulighet til å gjøre meg ferdig med ting. Som terapi. Det å få ordene ned på papiret, og etterhvert på en skjerm, gjør noe med meg og tankelivet mitt. Man kan skrive av seg mange frustrasjoner og nederlag, men også glede og positive opplevelser. Det letter litt på trykket, det å få skrive.

De siste årene har jeg ikke skrevet. Har savnet det, men hverdagen har krevd så mye. Det å skrive er kanskje en overskuddsprosess? Eller kanskje det er tvert om; kanskje skrivingen skaper overskudd. Vet sannelig ikke, jeg. Men det har i hvert fall ikke vært noe jeg har prioritert. Selv om jeg har savnet det, og hatt lyst.

En gang hadde jeg en drøm om å kunne leve av å skrive. Den ble gjemt og glemt. Trodde vel ikke helt på at det kunne være mulig. Vet ikke helt om jeg tror det ennå.

Men da jeg ble sykemeldt, var en de første tankene som slo meg, at nå kunne jeg kanskje bruke litt tid på skrivingen igjen. Mest fordi jeg følte et behov for å sortere alle tankene, befri meg for noe av belastningen jeg har levd i de siste månedene og årene. Derfor blogg.

Derfor tok jeg i mot oppgaven fra Timeout1. Det var kanskje derfor jeg turte å legge ut mine historier i går. Derfor tok jeg skrittet og lot andre lese noe jeg hadde diktet sammen. Tror ingen av dere aner hvor stor betydning dette har for meg. Vet ikke om jeg aner det selv.

Men det varmet så utrolig å få gode tilbakemeldinger. Kanskje jeg duger til noe likevel... TAKK!