SigridfraEnget

Da har jeg kommet til innledende runde...

Hvordan er det å vokse opp i en baptistmenighet?

Aller først; jeg er selvfølgelig ikke vokst opp i en menighet. Jeg er oppvokst i et kristent hjem! Mamma kom fra et kristent hjem med statskirkebakgrunn og pappa kom fra et "baptisthjem". Men man kan kanskje si at det var annerledes å vokse opp som baptist enn det er å vokse opp med statskirkebakgrunn. Vi var annerledes, kanskje.

Ikke alle vet hva det vil si å være baptist, og jeg har hørt mange varianter. Derfor var det litt greit å forklare litt i de to foregående innleggene. Det finnes mange antagelser og innbildninger, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. Alt som er ukjent virker fremmed. Og dersom ingen tar seg "bryet" med å rive ned noen forestillinger, men holder seg innenfor de trygge kirkeveggene, blir ingen utenfor "opplyst" heller. Hva holder nå de gærningene på med innenfor kirkeveggene sine? Det er ikke alle kristne, til alle tider, som har oppført seg like bra. Det å være kristen har for mange en negativ klang.

Men som jeg skrev før i dag; å være baptist er først og fremst å være kristen, altså å tro på Gud og Jesus. Så er det nå en gang sånn at mange kristne blir vel ivrige etter å fortelle andre om sin tro. Det er i og for seg ikke galt, men det blir galt om du ikke respekterer de menneskene du treffer på. Det er viktig for meg å lytte til andre, sette meg inn i deres tanker og vise dem respekt.

Menigheten jeg vokste opp i, ble faktisk som et annet hjem. Vi tilbrakte noen timer der, for å si det sånn. Men foreldrene mine tvang oss aldri til å være med. Det var opp til oss. I perioder var jeg med ofte, andre ganger var det lenger mellom hver gang. Likevel var det alltid kjekt å komme dit. Folk brydde seg. Man hadde venner der, og både unge og eldre trivdes sammen. Det var et godt fellesskap. Og etter hvert som man vokste opp fikk man forskjellige oppgaver; som å samle inn kollekt, levere ut sangbøker, tenne lys, synge en sang.

Det verste jeg visste som barn, var når søndagsskoleungene skulle fram og synge. Jeg var faktisk et sjenert barn, selv om få tror det om meg i dag, men det å skulle stille seg fram foran alle menneskene for å synge, det var helt uoverkommelig for meg. Men enkelte elsket det. Og de fikk lov til å elske det. Og jeg, jeg slapp å være med. I dag hender det at jeg synger solo med koret...

Da jeg var 17 år, fikk jeg for første gang lede et vanlig søndagsmøte, dvs. ønske velkommen fra talerstolen, finne sanger som skulle synges, fungere som en slags "kom-fram-og-sier". Jeg hadde kommet over sjenertheten min da, og likte plutselig å stå foran mange mennesker. Før det hadde jeg vel øvd meg med å være litt søndagsskole-hjelpeleder og leder av ungdomsarbeidet, samtidig som jeg var med og spilte ungdomsteater(utenfor menigheten!).

Det var mye som skjedde med meg fra jeg var sjenert 7-åring, til jeg var blitt en modig 17-åring, og mye av det kan jeg faktisk takke menigheten for. Det var noen som lot meg forsøke, lot meg prøve og feile.

I dag er jeg en tøff 39-åring, som er veldig glad for oppveksten min . Alt jeg lærte da jeg var liten har jeg tatt med meg videre i livet. En ting er det at man lærer organisasjonsarbeid, lærer samarbeid, lærer seg å ta ansvar. Men hovedsaklig lærte jeg at Gud hadde skapt meg akkurat slik jeg er med en hensikt. Når man tror at man er Guds skapning blir man ikke så usikker på seg selv...

Jeg fikk det positive med meg. Dessverre vet jeg at det motsatte faktisk har skjedd, og vil skje, i mange kristne sammenhenger. I stedet for å bygge opp mennesker, fyller man dem med negative tanker om seg selv, bryter dem ned og gjør dem usikker. Men det er ikke dermed sagt at det er slik det er i alle kristne menigheter. Og det er i hvert fall ikke slik det SKAL være. Gud elsker hver og en av sine skapninger!

Hvor kommer så troen inn! For tro er jo en viktig del av det å være kristen... Jeg fikk vel troen inn med morsmelka, og har vel aldri egentlig tvilt. Det kom til et punkt da jeg bestemte meg for at jeg ikke lenger kunne leve på mine foreldres tro. Jeg var jo et eget, selvstendig individ. Det var vel da jeg ble frelst. Da beslutninga var tatt.

Jeg har på en måte bare alltid "visst" at Gud finnes, og at Jesus er hans sønn. Kanskje har jeg bare tatt det for god fisk? Men jeg er trygg på det, har "full visshet" om det. Hvorfor kan jeg ikke forklare, for det er en naturlig del av livet mitt. Og fordi jeg er så sikker, har jeg aldri brydd meg om å gå inn i dype diskusjoner med dem som mener noe annet. Jeg har valgt å tro på det som for meg bare ER, det er virkelighet. Samtidig skjønner jeg at dette kan være ubegripelig for mange andre. Og spør de, forklarer jeg gjerne hvordan jeg opplever ting. Men å krangle, diskutere, forsøke å overbevise... Det har faktisk lite for seg, sånn jeg ser det. Jeg liker ikke å trenge meg på. Men jeg kan ofte be for noen som synes dette er vanskelig, og be om at jeg får litt større visdom, slik at jeg kan "forklare" bedre. Saken er vel at dette har så lite med visdom å gjøre; det går ikke an å forstå med vettet.

Jeg har bare erfart... Erfart at den ballasten jeg fikk med meg fra barndommen, har gitt meg trygghet, ro, fred. Jeg har erfart når ting har vært vanskelig, at jeg kan gå til Gud, be til ham, og ting ordner seg. Faktisk.

Som nå; når jeg faktisk er utbrent og utslitt og ikke skal tilbake til min gamle jobb. Jeg kunne ha fått panikk, og bekymret meg for hvordan dette skal gå. Men jeg gjør ikke det. Jeg er sikker på at når jeg har ladet opp batteriene mine, så ligger det oppi dagen hva jeg skal gjøre videre. Jeg hviler i at Gud ordner opp.

Folk flest tror nok jeg er gal, men det får så være. Jeg har det i hvert fall bra. Egoistisk? Ja! Men når jeg har det bra, og gjør det som er riktig ut fra de forutsetningene jeg har, da kan jeg også gi mer til de rundt meg.

Dette ble mange dype tanker, og klokka begynner å bli sengetid... Er det noen som lurer på noe, så er det bare å spørre. Jeg skal forsøke å svare, så godt jeg kan. Uansett: GOD NATT!