SigridfraEnget

For noen dager skrev mimmimor om at hun "skrev for menigheten". Hun sammenlignet kretsen av medbloggere her med en menighet. Jeg har gått et stykke videre, og sammenligner menigheten med en familie. Og kanskje kan tankene draes videre til å gjelde bloggerne vi er venner med her på blogg.no?

Hva er en familie?

De fleste vil nok si at en familie i hvert fall består av foreldre og barn, der antallet av både foreldre og barn kan variere. Noen er aleneforeldre, andre er to om foreldreansvaret, og i dagens samfunn følger det ofte gjerne med noen bonusforeldre også. Når det gjelder barn; noen er enebarn, andre familier har 2 eller 3 barn, noen har 6-7. Dersom vi igjen går tilbake til dagens samfunn, er det mange barnrike familier, med mine, dine og våre barn. I tillegg til foreldre og barn består en familie gjerne av besteforeldre. Også disse i ulikt antall. Jeg opplevde aldri å møte mine bestefedre, begge døde før jeg ble født. Bestemødre har jeg hatt to av, og den ene lever fremdeles i en alder av 90 år. Familien består også av oldeforeldre, tippoldeforeldre, tanter, onkler, søskenbarn, tremenninger, svigerfedre og svogere ... og enda fler.

Det er en ting med familie; vi velger den ikke selv. Vi må på en måte "ta til takke" med det vi får. Ikke engang de som adopterer barn får velge selv. Heldigvis kan vi få lov til å tro at Gud har en finger med i spillet når det gjelder "tildeling" av alle barn, både adopterte og egenproduserte. Men vi kan altså ikke velge på øverste hylle. Vi får både plagsomme småsøstre, brautende storebrødre, tanter vi blir flaue over, fedre vi ikke helt får det til med, døtre som kanskje gjør stikk motsatt av det foreldrene ønsker. Eller svigermødre som har sitt å si om det meste. Det er familie.

Men familien er også arenaen for gode minner, trygge omgivelser, kjærlighet og omsorg. Familie er et bestefar-fang man kan krype opp i, en oldemor som lærer bort strikkekunsten, en kul onkel som tar oss med på positive opplevelser, en god storebror som tar med lillesøster på konsert, foreldre som gjør alt for barna sine, barn som får utfolde seg i trygghet.

Videre tenker jeg at man kan dra paralleller mellom familien og menigheten. Familie = Menighet. I menigheten velger vi heller ikke hverandre. Menigheten består av mange forskjellige mennesker. Der finner du både slitsomme småsøsken, en storebror i ten-årene som bare tenker på seg selv, en svigermor som stikker nesen i ting hun ikke har noe med. Men i menigheten finner du også mødre og fedre som vil det beste for barna, besteforeldre som har tid til barnebarna, en oldemor som "bare" kan be, en kul onkel, barn som trenger veiledning. De er der alle sammen.

Hvilken rolle har du i familien? Selv er jeg ektefelle, mor, datter, barnebarn, lillesøster, tante, filletante, potensiell svigermor... Jeg har mange forskjellige roller. Det har jeg nok også i menigheten, alt etter hvem jeg møter, hvilke behov jeg eller de rundt meg har. Det er naturlig å ha flere roller.

Nå sies det at blod er tykker enn vann. Og klarer vi, på tross av meningsforskjeller og partier, å se på hverandre som familiemedlemmer i stedet for menighetsmedlemmer, tror jeg vi har kommet langt. Familiemedlemmer er overbærende med hverandre. Vi godtar noe feilskjær: "Ja, hun er nå bare sånn..." eller "Det er typisk han," kan vi si. Så gir vi en klapp på skuldra eller noen oppmuntrende ord med på veien videre. I hovedsak handler det hele om hvordan vi oppfører oss overfor hverandre, hva vi sier, hva vi gjør. Oppfører vi oss som familie?

Jeg vil oppfordre alle til å tenke over hvilken rolle vi spiller i forhold til våre medmennesker. Bryr vi oss? Viser vi omsorg. Er vi familiære...?

Min tidligere arbeidsgiver har et "slogan" som jeg synes passer i den sammenhengen: "LEVENDE OPPTATT AV DET!"

Er vi levende opptatt av hvordan våre medmennesker har det? PÅ GODT og VONDT?