SigridfraEnget

Nå har jeg vært sykemeldt i halvannen måned snart. Jobben er sagt opp, og jeg står fritt til å velge framtida mi. Veien ligger åpen, jeg har alle muligheter.

Jeg har vært ganske avslappet i mitt forhold til livet mitt videre. Ting ordner seg. Aller først trenger jeg å få ladet batteriene til akseptabelt nivå, så får vi se. Det har vært tanken min. Og etter den maratonuka jeg hadde forrige uke, skjønner jeg at det er riktig prioritering. Forrige uke var jeg nærmest på topp, og klarte alt. Så langt denne uka har jeg langt fra vært på topp. Litt nedi bølgedalen egentlig. Så jeg er ikke helt restituert, skjønner jeg.

Samtidig begynner jeg å bli litt rastløs. Passer liksom ikke meg å gjøre ingenting. Det er da det blir mange blogginnlegg. Må få ut litt av rastløsheten, uten å bruke alt for mye energi. Og så melder tanken på framtida seg likevel. Sniker seg inn, selv om jeg egentlig bare vil ta livet med ro, lade batterier og ikke bekymre meg.

Men er jeg bekymra? Nei, ikke egentlig det. Utålmodig, nysgjerrig, spent, ivrig. Føler på en måte at livet har stått på vent lenge nok. Men vet jeg hva jeg vil? Hva jeg skal bli når jeg blir stor? Hva jeg har lyst til å holde på med?

Både ja og nei. Jeg vet vel innerst inne hva jeg har lyst til. Spørsmålet er om det lar seg gjøre. Om jeg kan leve av det. For dessverre er man avhengig av å tjene noen kroner til livets opphold. Og det jeg har mest lyst til, stemmer kanskje ikke helt overens med det jeg kan rent yrkesmessig. Jeg har jo hatt et yrke, noe jeg kan godt og gjør bra. Men kanskje går drømmene mine i en annen retning.

Skal man tørre å følge drømmen? Eller skal man satse på det man vet at man kan, og som man vet at man tjener godt på?

Hva skal man gjøre? What to do?