Tørr du vise deg uten maske?

Har tenkt litt på en sak... Det begynte vel egentlig med at Midtlivskrise kommenterte et av innleggene mine i går, om å hjelpe folk som strever i motbakke.

" Motbakker kan være så mangt. Veldig mange som er midt i den uutholdelige laaaaange motbakken sier aldri noe om det, og ikke kan du se det på dem heller. Men noen gode ord og litt støtte hadde hjulpet godt .. om andre bare kunne se innforbi maska."

Det fikk meg altså til å tenke litt. Hun har jo så rett!

Som oftest forteller man ikke til noen at man strever i en "uutholdelig, lang motbakke". Man skal holde maska, og om noen spør om hvordan det går...,- så sier man "Jo, takk. Bare bra." Vi skjuler hvordan vi har det på innsida. Det er sånn det er. Det er normalen.



Erkjennelsen av virkeligheten får meg til å forstå ett og annet.

Saken er jo den, at siden jeg ble sykemeldt i januar, har jeg vært veldig åpen og fortalt hvorfor jeg ikke er i jobb, og hvorfor jeg er sykemeldt. Jeg er utbrent. På felgen. Utladet. For meg har det vært helt naturlig å fortelle om dette; jeg er åpen og utadvendt som person. Det måtte bare ut liksom. Og det har vært nødvendig. Det blir så lett så mange spekulasjoner. En fjær og fem høns og så videre...

I denne tida er det så mange som har takket meg for at jeg har sagt det som det er. Takket meg! Hvorfor? Jo, fordi jeg har satt ord på noe. Satt ord på at jeg har hatt det litt tøft, vanskelig. Jeg er sårbar.

 

Mange har visst sett på meg som sterk. Tøff. En som ikke gir seg så lett. Arbeidssom? Overivrig? Jeg er sikkert alt det der, og mer til. Men jeg er også sårbar. Faktisk. Og jeg har latt andre se det. For jeg gidder ikke å forestille meg lenger. Jeg har innrømmet at jeg er svak, vist andre at jeg er liten og trenger hjelp. Jeg legger ikke skjul på at jeg strever i motbakke.

Det blir jeg takket for...

Det kjennes litt spesielt i grunnen. Men det setter ting i perspektiv. Det er ikke sikkert vi trenger å være redd for å vise oss uten maske, som den vi er. Kanskje vi ikke skremmer noen likevel? Kanskje vi blir forstått? Og kanskje åpenheten min kan vise noen som strever, at det er lov å la maska falle. At det er lov å si det som det er...

 

Jeg håper det.



17 kommentarer

jamzy

25.03.2011 kl.22:16

Så fin blogg! ;)

Kommentere tilbake? ;;

fru Lyng

25.03.2011 kl.22:23

Det kommer vel kanskje litt ann på hvem som spør...og hvem man har rundt seg akkurat der og da.

Selv er jeg veldig ærlig og åpen når folk spør. Jeg syns det er godt å få det ut. Snakke om det.

Møtte veggen i 2009.Og prosessen tilbake til normalen er lang og kronglete.

Og mange kommenterer at hallo...du ser jo ikke syk ut.

Nei man gjør kanskje ikke det...men sliten er jeg...og hadde man vært med meg en dag..så ville e nok sagt noe annet.

Men det er godt å få hjelp. Ha noen å snakke med. Så heller maskeløs her i huset;))

Ha en fin kveld

Janne
er det noe jeg tørr så er det å vise meg uten sminke, selv om jeg ser ut som et dass og ja helt sykt jævlig ut så funker det for meg og jeg driter i hva andre sier :)

Hva ville du gjort hvis du fikk sjangsen til å være noen andre enn deg selv for en dag?

Ha en fin kveld!

mimmimor

25.03.2011 kl.22:34

Heisann - fint at du skriver om dette! For min del tilpasses mitt svar hvem som spør og konteksten det spørres i. Vurderer nok fortløpende min gevinst, eventuelt mitt tap ved å være åpen. Det er nok ikke alle jeg ønsker å utlevere meg for - heller ikke mine nærmeste...

Legen min ga meg en tankevekker en gang. Han hadde akkurat satt kortisonsprøyte, jeg var på tur i dørken, men skulle "opp å hoppe" med en gang. Han så på meg og sa alvorlig: Ligg her på benken en halvtime, du trenger ikke være sterk hele tiden.

Håper du får ladet deg selv og finner en jobb og en hverdag du kan trives med. Ønsker deg en riktig god helg.

♥ m a e n g / /

25.03.2011 kl.22:45

utrolig bra skrevet! :-)

fruensvilje

25.03.2011 kl.23:14

Det er fint att du lar masken falle att du tør si det som det er,desverre er det ikke alltid att dem du har rundt deg aksepterer det uansett.Jeg er åpen om meg og mitt til en viss grad men desverre lar jeg bare halve masken falle,ikke for att det gjør meg noe men det er litt for mange som dømmer utifra det ytre og alder

I gode og onde dager!

26.03.2011 kl.08:40

Jeg sier nok ofte at jeg har det bra når jeg blir spurt, men det er mest fordi jeg ikke orker å være i det negative hele tiden, men jeg har heller aldri lagt skjul på hva det er som egentlig mangler.

Grete

26.03.2011 kl.08:59

Det er vanskelig å la masken falle når man alltid har måttet være sterk, for fallhøyden blir så uendelig stor, et hull det er veldig vanskelig å komme seg opp av.

Enklere å forklare et brukket ben enn en brukken sjel.

Marit

26.03.2011 kl.09:32

Veldig bra skrevet. Og jeg holder jo ikke maska jeg heller, hele tiden. Ikke her inne, og både familie, kollegaer og nære venner vet hvordan det egentlig står til. Bak den maska. :o)

Ha en flott dag. Her skinner sola.

SigridfraEnget

26.03.2011 kl.16:31

midtlivskrise: Der godt å la maska falle når situasjonen tillater det, blant mennesker som bryr seg. Det føles trygt, synes jeg.

SigridfraEnget

26.03.2011 kl.16:32

Grete: Det er veldig sant at det er vanskelig å la maska falle når man alltid har vært sterk før. Fallet kan bli hardt. Men dersom man har noen rundt seg som bryr seg, er det viktig å la dem hjelpe en opp.

SigridfraEnget

26.03.2011 kl.16:33

Siv Svanem.: Alt kommer an på hvem situasjonen, for hvor mye man orker å utlevere. Ikke alle trenger å vite alt...

SigridfraEnget

26.03.2011 kl.16:36

fruensvilje: Det er ikke alle som forstår, nei, så jeg er nok litt selektiv med hvem jeg forteller hva. Men ofte har jeg bare sagt at det har vært litt for mye over litt for lang tid, uten å utdype det så veldig mye mer. De fleste "godtar" det som nok. Det som har vært litt slitsomt, er at mange spinner videre på et par ord, og så blir resultatet et helt annet enn det som er sant. Da er det godt å fortelle litt mer, for å rydde noen misforståelser av veien.

SigridfraEnget

26.03.2011 kl.16:38

mimmimor: Alt kommer an på hvem som spør, ja. Det er jo ikke nødvendig å stille seg opp på torvet og vri sjela for alle og enhver. Men det er noe med det der at man ikke trenger å være sterk hele tiden. Det å tillate seg selv å være svak, innrømme at man trenger hjelp, og be om det... Det er ikke så enkelt alltid, men noen ganger en nødvendighet.

SigridfraEnget

26.03.2011 kl.16:42

fru Lyng: Enig med deg. Det kommer an på så mye, hvor mye man skal si til hvem.

Folk har så lett for å spekulere, og jeg er sikkert likedan selv, for ingen kan se på meg at jeg er syk. Bare litt blek og dradd kanskje...

Når du forteller at du møtte veggen i 2009 og fortsatt synes prosessen tilbake er lang... Da skjønner jeg at jeg bare må ta tiden til hjelp. Kan kanskje bare la være å tenke på at jeg skal tilbake til jobb med det første.

Takk for kommentaren, Janne. Dette hjalp meg faktisk veldig!! :-) Klem

fru Lyng

26.03.2011 kl.20:37

Hyggelig å kunne være til hjelp.

Jeg var selv slik da jeg fikk diagnosen. Og tenkte at jaja...litt hvile og hjemmetid gjør susen.

Plustelig har jeg altså gått hjemme siden 2009, og kroppen sliter fortsatt med å komme seg til hektene. Jeg trur nemlig at jeg slapper av. Og kan ikke skjønne selv at jeg ikke slapper av.

Men prøvene sier noe annet. Og de bekymringene som kommer når kroppen er sliten...ja de starter kværna oppi hodet, som igjen starter stress, som faktisk gjør at jeg ikke får slappet av.

Noe som resulterer i hodepine, stiv nakke, mageproblemer, klumpfølelse i halsen, smerter i brystet, smerter i ledd, småsvimmer og ør. Disse følelsene føler man jo på- Også starter bekymringene å komme. For hvorfro føler jeg disse symptomene?? Er det noe galt med meg?? Er jeg alvorlig syk??

Nå vet ikke jeg hvor ille utsatt du er, men ja..ikke stress med å komme tilbake i jobb før kroppen er klar.

Og leser man litt om det...så er vi ikke alene. Og jeg husker jeg leste om hun værdama som også hadde dette. Hun gikk og bekymret seg akkurat slik som meg. Fortalte at hun følte disse symptomene på kroppen, som til slutt gjorde at hun var sikkert på at hun hadde svulst på hjernen.

Det er sprøtt hvor mye tankene styrer oss og formen.

Så om man sier til seg selv...at jeg er ikke syk. Dette er en reaksjon og en følge av at kroppen er nedkjørt. Den gir signaler om at jeg må ta det med ro...så blir faktisk noen av symptomene borte.

Huff...dette ble langt. Og jeg kunne skrevet mye.

men best å avslutte...hehehe

Men lykke til, og ta en dag av gangen. Sett deg et mål...og mange småmål for å nå hovedmålet. Lær deg å se det positive i ting, og sett deg selv som prioritet. Man kan nesten ikke gjøre annet.

Klem Janne

SigridfraEnget

26.03.2011 kl.21:08

fru Lyng: Så fantastisk godt å lese!! Andre sliter kanskje med å se det fantastiske i det... Men det er så godt når noen virkelig forstår. Du kan godt sende meg noen ord i innboksen også ;-)Kan jeg sende deg en venneforespørsel?

Klem!

Skriv en ny kommentar

SigridfraEnget

SigridfraEnget

46, Nærøy

Har vært gift med samme ektemann i 26 år, og vi har 3 "barn"; på 17, 22 og 25 år. Startet denne bloggen etter et møte med veggen, men blogginga ble nedprioritert da jeg begynte på lærerutdanning etter fylte 40. I dag er jeg norsklærer ved en videregående skole - noe som tar mye av tida mi. Jeg prøver å få tid til andre hobbyer, som foto og lesing, og innimellom kommer det noen innlegg her på bloggen - for det meste om bøker... Bildene jeg bruker på bloggen har jeg stort sett tatt selv; og de er mine. Spør om det er noen du har lyst til å låne...

Kategorier

Arkiv

hits