);">

Og vesle lerka...

Oppdaget for litt siden, at 6. april var fødselsdagen til Per Sivle.



Han var en norsk forfatter, lyriker og journalist. Han ble født i Flåm i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Per Sivles forfatterskap var folkelig, og hadde et tydelig politisk og nasjonalt innhold. Han fikk aldri oppleve den norske selvstendigheten han kjempet så sterkt for. Sivle begikk selvmord i 1904 ved å skyte seg. Sivle var en tungsindig grubler, men samtidig hadde han mye vidd og kunne slå på humoristiske strenger gjennom sin diktning.

Sivle var vel ikke den største og mest kjente av våre diktere, men han skrev en del dikt som har satt spor etter seg. Som for eksempel "Den fyrste song":



Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga;
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunde gråten stogga.

Dei sulla meg so underleg,
so stilt og mjukt te sova;
dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.

Den vegen ser eg enno tidt,
når eg fær auga kvila;
der stend ein engel, smiler blidt,
som berre ei kan smila.

Og når eg sliten trøytnar av
i strid mot alt som veilar,
eg høyrer stilt frå mor si grav
den song som all ting heilar.
 
 

Per Sivle mistet moren sin da han bare var 3 år gammel, og når man leser dette diktet, kan man ane savnet...
 
 
Forruten "Den fyrste song", har Per Sivle skrevet et annet dikt som jeg er glad i, og som passer godt nå på våren. "Og vesle lerka."
Dette diktet ble jeg først kjent med da mamma leste høyt fra morfar Sigurds gamle lesebok. Jeg fikk aldri lære denne bestefaren min å kjenne, han jeg er oppkalt etter, men et av mine kjæreste barndomsminner er når mamma leste fra den gamle boka. Jeg kan ennå kjenne lukten av boka, og forestille meg det som står i diktet...

 

Og vesle lerka, ho hev det so
at finn ho ein tuvetopp fri for snjo,
so kved ho i med sin finaste song,
so trur ho på våren med ein einaste gong.
"Å hei! Å hi! Å tiriliti! Å tirili, tirili-ti!"

Og vesle lerka, ho hev det slik
at finn ho ein solstråle, so vert ho rik.
Då stig ho i høgdi og trallar i lit
til sumar på jord, endå snjoen ligg kvit.
"Å hei! Å hi! Å tiriliti! Å tirili, tirili-ti!"

Og lyngtuva, det er lerka sitt fat.
Der set ho seg ned, og so fær ho seg mat.
Og når ho er mett, ho takkar so glad
vår herre for maten, med kvitter og kvad
"Å hei! Å hi! Å tiriliti! Å tirili, tirili-ti!"

Gud signe deg! Du er fuglen min, du!
Gud signe no deg med di glade tru!
Og møter eg kulde og snjo på min veg,
Gud gjev meg i soltru å kveda med deg:
"Å hei! Å hi! Å tiriliti! Å tirili-tirili-ti!"

 

 

 

Og når våren er like etterlengtet som i år, kan vel hver og en kjenne seg litt som lerka... ;-)

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar





hits