Kontraster...

I dag har det vært dagen for kontraster. Og da tenker jeg ikke på været,- selv om dagen startet med gløtt av sol og pent vær, og ser ut til å avsluttes med stiv kuling og regnbyger.

Jeg tenker på hvor fylt av kontraster selve livet er.

Fra å få vite at Fatter, som vi trodde bar på en lumsk sykdom, faktisk mest sannsynlig er frisk som en fisk,- via beskjeden om at bestemor har havnet på sykehus med en massiv hjerneblødning og dårlige prognoser, til å få se et blidt, lite fjes på ei lita jente man bare for et par uker siden fryktet skulle dø... 

Følelsene mine har vært litt opp og ned i dag, og tankene mine har drevet med vinden.



Det ble en merkelig dag dette. Tanken på at den kjære, snille, bittelille, store bestemora mi ligger på sykehus og bare sover, gjør meg selvfølgelig trist. Det er rart å tenke på det.

Samtidig føler jeg bare ro og fred. Jeg er så glad for at jeg tok meg fri og reiste nordover til 90-årsdagen hennes i september. Jeg er så glad for at jeg ringte henne i forrige uke og snakket med henne. Jeg er så glad for at hun har hatt en langt, rikt og godt liv. Til tross for at hun ble enke knapt 48 år gammel har hun klart seg selv, vært selvstendig og sterk. Tross sine 146 cm, om hun ikke har blitt enda kortere de siste månedene, er hun en STOR dame. En dame å se opp til, om man rager over henne i centimeter. 

I skrivende stund aner jeg ikke hvordan det går med henne. Men jeg håper at den tida hun har igjen, om det er timer, dager, måneder eller år, blir god. Hun fortjener det aller beste.



Jeg kjørte mamma på Hurtigruten i kveld; hun reiser nordover for å være sammen med mamma'n sin og brødrene. Pappa kommer hjem fra sykehuset i morgen, og han og jeg blir å kjøre nordover med bil så snart vi vet litt mer om hvordan dette går. Jeg er så glad for at jeg går sykemeldt for tida, og faktisk har mulighet til bare å reise. Midt i det triste, er jeg glad for alt jeg kan.

På Hurtigrute-kaia nå i kveld, glimtet kontrastene enda sterkere. Vi stod og ventet på at båten skulle legge til kai, da jeg plutselig får øye på et lite fjes i et av vinduene. Et lite fjes ved siden av pappaens. Pappa'n er i slekt med meg, og vi har bedt mange bønner for han og familien de siste ukene. For få uker siden opplevde de alle foreldres mareritt; mamma rygget over 1-åringen sin da hun skulle kjøre eldste-mor i barnehagen. Den lille skulle pappa passe på i mens... I dag kom de altså hjem fra St. Olavs i Trondheim, og hun er uten mén, uten en skramme. Her kan vi nok snakke om både under og englevakt...

Slikt setter ting i perspektiv. Kontrastene får oss til å se alle, verdifulle, aspekter av livet. Bestemor har hatt et langt, rikt liv. Denne lille jenta har også fått muligheten til å oppleve det...




3 kommentarer

venkesstrikk

20.05.2011 kl.09:00

For et godt skrevet innlegg. Sorg og glede går hånd i hånd og jammen har vi noen som passer på oss også. Håper det går bra med din kjære bestemor. Undre må vi takke og be for

Siv Svanem

20.05.2011 kl.09:41

Lykke til med alt. Det er alltid vondt når nære og kjære blir syk uansett hvor gamle de er.

mimmimor

20.05.2011 kl.19:07

For en underlig dag du har hatt og så heldig som kan se tilbake og være takknemlig for den tiden du fikk med bestemor. Håper du fortsatt finner ro i forhold til hvordan det går og finner hvile i bønnen og samværet med de nærmeste. Ønsker deg alt godt.

Skriv en ny kommentar

SigridfraEnget

SigridfraEnget

46, Nærøy

Har vært gift med samme ektemann i 26 år, og vi har 3 "barn"; på 17, 22 og 25 år. Startet denne bloggen etter et møte med veggen, men blogginga ble nedprioritert da jeg begynte på lærerutdanning etter fylte 40. I dag er jeg norsklærer ved en videregående skole - noe som tar mye av tida mi. Jeg prøver å få tid til andre hobbyer, som foto og lesing, og innimellom kommer det noen innlegg her på bloggen - for det meste om bøker... Bildene jeg bruker på bloggen har jeg stort sett tatt selv; og de er mine. Spør om det er noen du har lyst til å låne...

Kategorier

Arkiv

hits