SigridfraEnget

Deilige mai, deilige lørdag...Livet er i grunnen ganske godt.

De siste dagene har jeg reflektert litt over hvor godt vi tross alt har det. Vi bor i et fritt Norge og har denne uka feiret vår 197'ende grunnlovsdag siden 1814. Mangt og mye kan vi si oss misfornøyd med, eller stille noen kristiske spørsmål ved, men tenker vi nøye etter må vi vel erkjenne at vi lever i et av verdens beste land. Om ikke det beste.

Det merkes selvfølgelig at jeg går sykemeldt, og at mannen går på arbeidsavklaringspenger. Men vi klarer oss. Hva om vi hadde bodd i et annet land, uten de samme ordningene? Alternativet er mye dårligere.

Vi har det bra!

Vi klager over dårlig helsevesen, men denne uka ble pappa'n min undersøkt på sykehus, fra øverst til nederst, uten at han måtte betale ei krone. Eksperter gjorde sitt ytterste for å finne ut om det var noe galt noe sted, og fant ut at han mest sannsynlig er frisk som en fisk. Han ble tatt på alvor!

Bestemor ligger på sykehus,og leger og annet helsepersonell gjør sitt beste for at hun og familien hennes skal ha det bra. De viser omsorg og omtanke i ei vanskelig tid. Bestemor er trygg der hun er, tross alt, og blir tatt godt vare på.

Livet er ikke det verste man har...

I dag hadde jeg tenkt å skygge unna et innlegg om den etterhvert mye omtalte dommedagsprofetien fra den noe aldrende amerikaneren Camping. Media har trykket hele saken til sitt bryst, og mange ser ut til å ha en mening om det. Jeg tenkte som sagt å forbigå det hele i stillhet. Men...

Det er så utrolig mange som har skrevet om denne saken både på facebook og blogg, og jeg har tatt meg tid til å lese noen kommentarer. Først ble jeg slått med litt undring, så ble jeg litt provosert, og så til sist blir jeg lei meg.

Undrende over at så mange har så mange tanker og meninger om dette, og ikke minst over at så mange faktisk trodde på dette. 

Provosert fordi mange har uttalt seg som om alle kristne tror på denne profetien. Jeg er kristen, og jeg tror/trodde ikke på dette. Jeg blir provosert når jeg blir tillagt meninger jeg ikke har. 

Det er det samme som gjør meg trist. Fordi man er kristen blir man stigmatisert og satt i bås. Vi blir en unik masse som mener og tror på noe merkelig og ulogisk og eventyraktig. Vi blir sett på som mennesker uten egne tanker og meninger, som godtroende og naive, som negative til andre mennesker, samtidig som vi er livredde for en fryktinngytende Gud som holder oss nede.

Det er ikke slik jeg opplever det. 

Men samtidig må jeg faktisk erkjenne at det ikke er rart at andre kan tro dette om oss. Når det er mennesker som Camping som får komme fram med sitt budskap og blir lagt merke til. Når det blir dom og fordømmelse folk forbinder med kristendommen. Da skjønner jeg at folk flest tror at det er sånn det er. Vi andre prøver bare å leve normale liv og vise respekt for andre... Det er kanskje ikke noe sjakktrekk å være så "normal" at vi forsvinner i mengden. Vi burde kanskje være tydeligere, mer på hugget, mer frampå for å fortelle at vi faktisk lever stort sett som alle andre. Vi har bare en tro i tillegg. 

Så enkelt og så vanskelig. Tydeligvis.

Nå har klokka passert halv åtte, lørdag 21. mai 2011. Dagen har vært akkurat så deilig som en dag i slutten av mai skal være. Sola skinner fremdeles fra en blå himmel med hvite skydotter på, temperaturen steg til over 15 grader i dag, og livet viser seg fra en behagelig side. 

Jeg håper at ikke alt for mange ble skremt av dagens spådommer, at noen har gjort seg opp noen fornuftige tanker midt oppi dette, at folk flest innser at vi har det bra - tross alt - og at vi kristne har innsett at vi i enda større grad må vise at vi er akkurat så normale som alle andre... 

Ha en fin lørdagskveld!