SigridfraEnget

En vanskelig dag, denne torsdagen i april. I dag skal vi ta et siste farvel med en god venn og tidligere arbeidskamerat. Det ubegripelige griper meg bare ved å lese mine egne ord her. Et siste farvel.

Vennen vår døde brått i begynnelsen i påsken, og det var som et sjokk å få telefon med den beskjeden. Jeg forstår det ennå ikke. En person så full av liv! Jeg har aldri kjent hans make. Han hadde alltid så mye å gi, så mye å komme med. Hjelpsom, morsom, alltid i godt humør - selv når ting var vanskelig i livet hans. Den dempede fortvilelsen da han mistet en ufødt datter, men som vi så gjorde usigelig vondt. Problemene med helsa i mange år,- det så ut til at han levde bra med den "tikkende bomben". Den hindret han ikke i å gjøre akkurat det han ville, til å leve fullt ut. Det er på et vis trøst i det faktum - at han levde helt og fullt, til det siste.

De siste dagene har mange tanker og bønner for familien vært uttrykt. De som sitter tilbake. Samboer og en datter som ikke har fylt året. På de andre barna. Barnebarn. Søsken. Venner. Alle som visste å sette pris på ham. Om ord kunne uttrykke alle tanker og følelser... dette vonde, vanskelige...

Livet går videre - vi vet jo at det er slik det er - men lett er det ikke. Heldigvis bærer vi på bare fantastisk, gode minner.

Hvil i fred!