hits

Ungdom i dag

N er jeg bare ndt til skrive av meg noe frustrasjon og sinne. Egentlig har jeg lyst til ta telefonen og ringe et menneske og si akkurat hva jeg mener om mten vedkommende har oppfrt seg overfor en annen. Men siden uretten ikke har rammet meg, og siden jeg ikke egentlig har noe med saken gjre, s gjr jeg ikke det. Jeg er jo tross alt et voksent menneske som forsker ikke blande meg borti saker jeg ikke har noe med.

Men n er det snn at jeg fler at jeg har noe med det, nr jeg ser at mennesker jeg har kontakt med, blir behandlet drlig. Da blir ikke sprsmlet om man skal si fra eller ikke, men HVORDAN man sier fra. Det vil ikke komme noe godt ut av det, om jeg ringer opp denne personen og sier akkurat hva jeg mener om denne bestemte situasjonen. I stedet prver jeg dele tankene mine her, samtidig som jeg oppfordrer de som leser det til dele det p sosiale medier, slik at det kanskje, muligens, kan n den personen det gjelder. Eller de personene som mtte fle seg truffet. Jeg tror nemlig at dette ikke kun dreier seg om en engangsforeteelse. Dessverre. Jeg tror dette er noe flere kan kjenne seg igjen i, fra den ene eller andre siden i en lignende sak.

Det hele handler i bunn og grunn om hvordan vi oppfrer oss overfor hverandre, og da kanskje spesielt overfor mennesker som er i en vanskelig situasjon. Det handler om vrt syn p vre medmennesker, og hvordan vi mter dem som trenger hjelp. Det handler om verdivalg, og hvordan mennesker som lever av hjelpe andre mennesker tar oppgaven sin p alvor.

Selv er jeg mor til tre noks voksne barn, - den yngste er 17. I tillegg arbeider som lrer jeg i videregende skole. P fritida bruker jeg ogs noen timer i uka p ungdom. Det gjr at jeg treffer mange flotte unge mennesker, hele tida, og jeg fr lov til ta del i noen av de utfordringene de mter i sine liv. For noen gr alt p skinner, men sannelig er det mange som ikke passer inn i A4-formen. Heldigvis.

Hverdagen min preges av alle disse ungdommene, og det setter jeg veldig stor pris p. Livet mitt hadde ikke vrt det samme uten dem. Og da fler jeg at jeg skylder dem gi dem en stemme som de kanskje ikke har. Det er s mange ting jeg skulle nske ble satt fokus p i dagens samfunn, nr det gjelder hvordan ungdom har det. I disse dager er fokuset litt strre enn det har vrt p lenge. Det er jo Stortingsvalg snart. Da m man ha noen valglfter, for trekke velgere.

For eksempel sies det at fravrsgrensa har vrt en suksess, og at ungdom aldri har lrt s bra som n. Det er en sannhet med modifikasjoner, men fravrsgrensa er ikke hovedpoenget mitt her. Ellers sies det at ungdom opplever mye stress og uro, og at det skal settes inn flere ressurser p lse dette. I tillegg sies det at vi m gjre mer for hindre at ungdom dropper ut av skolen, og at ungdom som gr p trygd eller annen stnad SKAL jobbe for pengene.

Nr det gjelder drop out i skolen, kunne jeg ha sagt mye. Den dagen vi slutter dele inn elevene i sterke og svake, og erkjenner at det egentlig handler om teoretikere og praktikere (grovt sett), vil noe av det vre lst. Noen av mine elever sa til meg i vr, at jeg var den eneste fellesfaglreren som forstod at det faktisk var yrkesfag de gikk. Jeg tror ikke at det er snn, men jeg tror at det er viktig ta dem p alvor og se dem for det de er og kan, og ikke for hva de burde vre eller kunne. Noen elever presterer best muntlig mens andre presterer skriftlig, og det er noe av det samme; vi er forskjellige og mestrer ulike ting. Det er ikke skriftlig, teoretisk kunnskap som gjr en person flink, men hvordan denne bruker det.

Senest i partilederdebatten mandag 14. august, ble det nevnt at nr det er tomt for olje i norske farvann, skal vi leve av kunnskap. Norge skal vre en kunnskapsnasjon, og da m flere ta hyere utdanning. Vi trenger flere akademikere. Kanskje vi gjr det ?

I vr overhrte jeg noen som var s bekymret for at skertallene p studiespesialisering hadde gtt ned, og at flgene da ville bli at vi kom til utdanne for f akademikere framover. Da mtte jeg si at det gjres da fremdeles, men at ungdom i dag kanskje velger en annen vei mot studier enn det som har vrt vanlig. Jeg jobber p en yrkesskole, og hos oss gr kanskje halvparten av elevene p vg2 ut i lre, mens resten fortsetter p studieforberedende, tre p, eller pbygg (kjrt barn, har mange navn). P denne mten har ungdommene praktisk erfaring fra ei yrkesretning, som de nsker ta ei hyere utdanning innenfor. For vr skole er det for eksempel snakk om veterinrer eller marinbiologer. At de unge har valgt denne veien til hyere utdanning, gjr dem veldig ettertraktet p arbeidsmarkedet senere.

N var det vel egentlig ikke dette som gjorde meg frustrert nok til sette meg ned skrive, men det er ting jeg har tenkt en del p, og som opptar meg. Uansett bringer det meg over p essensen: at vi er forskjellige og gode p ulike ting.

Ungdom er ikke s veldig annerledes enn oss voksne. De nsker seg gode liv. De nsker f gjre ting som gir mening. De nsker bruke evner og interesser p en fornuftig mte. De nsker finne sin egen vei, finne sin egen stemme, bli hrt og sett.

S mter vi dem med ensretting. Vi mter dem med krav, med A4-formen som de skal passe inn i, - fordi det gjr det enklest for oss. Vi vil ha de rolige elevene som sitter stille p skolen, fra de er 5 r, og gjr som de fr beskjed om. Samtidig vil vi at de skal fungere godt sosialt, og det er srlig nskelig at de takler samarbeid i grupper. Det medfrer at de er flinke til holde presentasjoner og at de blir fortrolige med snakke foran andre mennesker. De skal vre flinke i idrett og spille blokkflyte i musikktimene, og s br de score hyt i matte og naturfag, for det er jo det som blir testet i PISA og TIMMS. Og i lpet av ungdomsskolen m du ha funnet ut hva du skal bli nr du blir stor, slik at du kan fullfre videregende skole p normert tid. Pauser eller omvalg er nemlig ikke bra ? da blir du en del av drop-out-statistikken fr du vet ordet av det.

Hva skjer med dem som ikke passer inn i formatet som skaper disse forventningene? Om du har foreldre eller lrere som ser deg for den du er, kan det g ganske bra. Faktisk. Men det gjr ikke alltid det. Det finnes nemlig voksne som er med p bygge opp under forventningspress og ensretting, som ikke vet hvordan de skal hndtere jenta med konsentrasjonsvansker, gutten som ser sammenhenger i matte bare nr han fr se det konkret i modeller, eller alle de som gr rundt og ikke er helt sikre p hvem de egentlig er, eller hva de skal bli. Det finnes voksne som synes den stille gutten i klasserommet er et problem og ikke ser hvor godt den samme gutten jobber nr han fr ansvar for en arbeidsoppgave helt alene. Det finnes voksne som synes at han som vil bli sppelkjrer eller brannmann, kaster bort livet sitt, helt til huset brenner eller renovasjonsselskapet streiker. Det finnes voksne som tror at det er finere g studiespes. og bli lege, enn g landbruk og agronom fr man blir veterinr. Det finnes voksne som vil spise dyr middag p restaurant, men ikke ser ungdommen som har brukt lidenskapen og interessen for mat til bli mesterkokk. Det finnes voksne som tror at den jobben de har ikke er god nok, ikke fin nok eller viktig nok ? selv om det er det de gjr best i hele verden.

Jeg kjenner bde voksne og unge som vet hva de er best p, hva de trives med gjre, men ikke helt vger leve ut drmmen, fordi det bryter med idealet. Jeg kjenner voksne og unge som har ftt eller fr inntrykk av at de egentlig burde vrt annerledes, at de ikke holder ml. Jeg kjenner voksne og unge som alltid fr hre at de br vre mer framp, eller holde litt igjen, som br snakke mer, eller mindre, som elsker tall, men burde elske bokstaver. Jeg kjenner voksne og unge som kjenner seg selv s godt at de vet hva de kan prestere, som vet hva de ikke er s gode p og som tar valg i forhold til det.

Og s kjenner jeg unge som i mte med voksne, for f hjelp, sier hva de kan og ikke kan. Som forteller hva de kan tenke seg jobbe med, eller utdanne seg til, fordi de kjenner seg selv s godt at de vet hva de passer til. Som vet at de er introverte og blir slitne av skulle forholde seg til mange andre gjennom en hel arbeidsdag, men som ogs vet at et praktisk arbeid der de kan jobbe alene, er noe som kan virke motiverende og lfte. Noe som kan fles nyttig. Jeg kjenner unge som da blir mtt med sprsml om de har ftt hjelp til takle det sosiale, i stedet for sprsml om hvilken bransje de vil jobbe i? Jeg kjenner unge som etter et mte med en snn voksen gr hjem og kjenner seg mislykket, og fler at de burde vrt annerledes. Jeg kjenner unge som fler seg trkket p fordi de ikke passer inn i A4-formen.

Er det virkelig snn det skal vre? Er det snn vi voksne som er i kontakt med mennesker gjennom jobben, bde voksne og unge, skal mte dem?

3 kommentarer

frodith

16.08.2017 kl.19:09

Vi m vre pne for mangfoldet i samfunnet, vi trenger folk til alle type jobber, og en a4 -form passer ikke alle nei, og vi trenger folk som gr utenom den formen :-)

SigridfraEnget

16.08.2017 kl.19:14

frodith: Nemlig!

Siv Svanem

17.08.2017 kl.08:29

DEt er bra noen bryr seg synes jeg....

Skriv en ny kommentar

SigridfraEnget

SigridfraEnget

47, Nry

Har vrt gift med samme ektemann i 27 r, og vi har 3 "barn"; p 18, 23 og 26 r. Startet denne bloggen etter et mte med veggen, men blogginga ble nedprioritert da jeg begynte p lrerutdanning etter fylte 40. I dag er jeg norsklrer ved en videregende skole - noe som tar mye av tida mi. Jeg prver f tid til andre hobbyer, som foto og lesing, og innimellom kommer det noen innlegg her p bloggen - for det meste om bker... Bildene jeg bruker p bloggen har jeg stort sett tatt selv; og de er mine. Spr om det er noen du har lyst til lne...

Kategorier

Arkiv