Ungdom i dag

Nå er jeg bare nødt til å skrive av meg noe frustrasjon og sinne. Egentlig har jeg lyst til å ta telefonen og ringe et menneske og si akkurat hva jeg mener om måten vedkommende har oppført seg overfor en annen. Men siden uretten ikke har rammet meg, og siden jeg ikke egentlig har noe med saken å gjøre, så gjør jeg ikke det. Jeg er jo tross alt et voksent menneske som forsøker å ikke blande meg borti saker jeg ikke har noe med.

Men nå er det sånn at jeg føler at jeg har noe med det, når jeg ser at mennesker jeg har kontakt med, blir behandlet dårlig. Da blir ikke spørsmålet om man skal si fra eller ikke, men HVORDAN man sier fra. Det vil ikke komme noe godt ut av det, om jeg ringer opp denne personen og sier akkurat hva jeg mener om denne bestemte situasjonen. I stedet prøver jeg å dele tankene mine her, samtidig som jeg oppfordrer de som leser det til å dele det på sosiale medier, slik at det kanskje, muligens, kan nå den personen det gjelder. Eller de personene som måtte føle seg truffet. Jeg tror nemlig at dette ikke kun dreier seg om en engangsforeteelse. Dessverre. Jeg tror dette er noe flere kan kjenne seg igjen i, fra den ene eller andre siden i en lignende sak.

Det hele handler i bunn og grunn om hvordan vi oppfører oss overfor hverandre, og da kanskje spesielt overfor mennesker som er i en vanskelig situasjon. Det handler om vårt syn på våre medmennesker, og hvordan vi møter dem som trenger hjelp. Det handler om verdivalg, og hvordan mennesker som lever av å hjelpe andre mennesker tar oppgaven sin på alvor.

Selv er jeg mor til tre nokså voksne barn, - den yngste er 17. I tillegg arbeider som lærer jeg i videregående skole. På fritida bruker jeg også noen timer i uka på ungdom. Det gjør at jeg treffer mange flotte unge mennesker, hele tida, og jeg får lov til å ta del i noen av de utfordringene de møter i sine liv. For noen går alt på skinner, men sannelig er det mange som ikke passer inn i A4-formen. Heldigvis.

Hverdagen min preges av alle disse ungdommene, og det setter jeg veldig stor pris på. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten dem. Og da føler jeg at jeg skylder dem å gi dem en stemme som de kanskje ikke har. Det er så mange ting jeg skulle ønske ble satt fokus på i dagens samfunn, når det gjelder hvordan ungdom har det. I disse dager er fokuset litt større enn det har vært på lenge. Det er jo Stortingsvalg snart. Da må man ha noen valgløfter, for å trekke velgere.

For eksempel sies det at fraværsgrensa har vært en suksess, og at ungdom aldri har lært så bra som nå. Det er en sannhet med modifikasjoner, men fraværsgrensa er ikke hovedpoenget mitt her. Ellers sies det at ungdom opplever mye stress og uro, og at det skal settes inn flere ressurser på å løse dette. I tillegg sies det at vi må gjøre mer for å hindre at ungdom dropper ut av skolen, og at ungdom som går på trygd eller annen stønad SKAL jobbe for pengene.

Når det gjelder «drop out» i skolen, kunne jeg ha sagt mye. Den dagen vi slutter å dele inn elevene i sterke og svake, og erkjenner at det egentlig handler om teoretikere og praktikere (grovt sett), vil noe av det være løst. Noen av mine elever sa til meg i vår, at jeg var den eneste fellesfaglæreren som forstod at det faktisk var yrkesfag de gikk. Jeg tror ikke at det er sånn, men jeg tror at det er viktig å ta dem på alvor og se dem for det de er og kan, og ikke for hva de burde være eller kunne. Noen elever presterer best muntlig mens andre presterer skriftlig, og det er noe av det samme; vi er forskjellige og mestrer ulike ting. Det er ikke skriftlig, teoretisk kunnskap som gjør en person «flink», men hvordan denne bruker det.

Senest i partilederdebatten mandag 14. august, ble det nevnt at når det er tomt for olje i norske farvann, skal vi leve av kunnskap. Norge skal være en kunnskapsnasjon, og da må flere ta høyere utdanning. Vi trenger flere akademikere. Kanskje vi gjør det ?

I vår overhørte jeg noen som var så bekymret for at søkertallene på studiespesialisering hadde gått ned, og at følgene da ville bli at vi kom til å utdanne for få akademikere framover. Da måtte jeg si at det gjøres da fremdeles, men at ungdom i dag kanskje velger en annen vei mot studier enn det som har vært vanlig. Jeg jobber på en yrkesskole, og hos oss går kanskje halvparten av elevene på vg2 ut i lære, mens resten fortsetter på studieforberedende, «tre på», eller påbygg (kjært barn, har mange navn). På denne måten har ungdommene praktisk erfaring fra ei yrkesretning, som de ønsker å ta ei høyere utdanning innenfor. For vår skole er det for eksempel snakk om veterinærer eller marinbiologer. At de unge har valgt denne veien til høyere utdanning, gjør dem veldig ettertraktet på arbeidsmarkedet senere.

Nå var det vel egentlig ikke dette som gjorde meg frustrert nok til å sette meg ned å skrive, men det er ting jeg har tenkt en del på, og som opptar meg. Uansett bringer det meg over på essensen: at vi er forskjellige og gode på ulike ting.

Ungdom er ikke så veldig annerledes enn oss voksne. De ønsker seg gode liv. De ønsker å få gjøre ting som gir mening. De ønsker å bruke evner og interesser på en fornuftig måte. De ønsker å finne sin egen vei, finne sin egen stemme, bli hørt og sett.

Så møter vi dem med ensretting. Vi møter dem med krav, med A4-formen som de skal passe inn i, - fordi det gjør det enklest for oss. Vi vil ha de rolige elevene som sitter stille på skolen, fra de er 5 år, og gjør som de får beskjed om. Samtidig vil vi at de skal fungere godt sosialt, og det er særlig ønskelig at de takler samarbeid i grupper. Det medfører at de er flinke til å holde presentasjoner og at de blir fortrolige med å snakke foran andre mennesker. De skal være flinke i idrett og spille blokkfløyte i musikktimene, og så bør de score høyt i matte og naturfag, for det er jo det som blir testet i PISA og TIMMS. Og i løpet av ungdomsskolen må du ha funnet ut hva du skal bli når du blir stor, slik at du kan fullføre videregående skole på normert tid. Pauseår eller omvalg er nemlig ikke bra ? da blir du en del av «drop-out»-statistikken før du vet ordet av det.

Hva skjer med dem som ikke passer inn i formatet som skaper disse forventningene? Om du har foreldre eller lærere som ser deg for den du er, kan det gå ganske bra. Faktisk. Men det gjør ikke alltid det. Det finnes nemlig voksne som er med på å bygge opp under forventningspress og ensretting, som ikke vet hvordan de skal håndtere jenta med konsentrasjonsvansker, gutten som ser sammenhenger i matte bare når han får se det konkret i modeller, eller alle de som går rundt og ikke er helt sikre på hvem de egentlig er, eller hva de skal bli. Det finnes voksne som synes den stille gutten i klasserommet er et problem og ikke ser hvor godt den samme gutten jobber når han får ansvar for en arbeidsoppgave helt alene. Det finnes voksne som synes at han som vil bli søppelkjører eller brannmann, kaster bort livet sitt, helt til huset brenner eller renovasjonsselskapet streiker. Det finnes voksne som tror at det er finere å gå studiespes. og bli lege, enn å gå landbruk og agronom før man blir veterinær. Det finnes voksne som vil spise dyr middag på restaurant, men ikke ser ungdommen som har brukt lidenskapen og interessen for mat til å bli mesterkokk. Det finnes voksne som tror at den jobben de har ikke er god nok, ikke fin nok eller viktig nok ? selv om det er det de gjør best i hele verden.

Jeg kjenner både voksne og unge som vet hva de er best på, hva de trives med å gjøre, men ikke helt våger å leve ut drømmen, fordi det bryter med «idealet». Jeg kjenner voksne og unge som har fått eller får inntrykk av at de egentlig burde vært annerledes, at de ikke holder mål. Jeg kjenner voksne og unge som alltid får høre at de bør være mer frampå, eller holde litt igjen, som bør snakke mer, eller mindre, som elsker tall, men burde elske bokstaver. Jeg kjenner voksne og unge som kjenner seg selv så godt at de vet hva de kan prestere, som vet hva de ikke er så gode på og som tar valg i forhold til det.

Og så kjenner jeg unge som i møte med voksne, for å få hjelp, sier hva de kan og ikke kan. Som forteller hva de kan tenke seg å jobbe med, eller utdanne seg til, fordi de kjenner seg selv så godt at de vet hva de passer til. Som vet at de er introverte og blir slitne av å skulle forholde seg til mange andre gjennom en hel arbeidsdag, men som også vet at et praktisk arbeid der de kan jobbe alene, er noe som kan virke motiverende og løfte. Noe som kan føles nyttig. Jeg kjenner unge som da blir møtt med spørsmål om de har fått hjelp til å takle det sosiale, i stedet for spørsmål om hvilken bransje de vil jobbe i? Jeg kjenner unge som etter et møte med en sånn voksen går hjem og kjenner seg mislykket, og føler at de burde vært annerledes. Jeg kjenner unge som føler seg tråkket på fordi de ikke passer inn i A4-formen.

Er det virkelig sånn det skal være? Er det sånn vi voksne som er i kontakt med mennesker gjennom jobben, både voksne og unge, skal møte dem?

3 kommentarer

frodith

16.08.2017 kl.19:09

Vi må være åpne for mangfoldet i samfunnet, vi trenger folk til alle type jobber, og en a4 -form passer ikke alle nei, og vi trenger folk som går utenom den formen :-)

SigridfraEnget

16.08.2017 kl.19:14

frodith: Nemlig!

Siv Svanem

17.08.2017 kl.08:29

DEt er bra noen bryr seg synes jeg....

Skriv en ny kommentar

SigridfraEnget

SigridfraEnget

46, Nærøy

Har vært gift med samme ektemann i 26 år, og vi har 3 "barn"; på 17, 22 og 25 år. Startet denne bloggen etter et møte med veggen, men blogginga ble nedprioritert da jeg begynte på lærerutdanning etter fylte 40. I dag er jeg norsklærer ved en videregående skole - noe som tar mye av tida mi. Jeg prøver å få tid til andre hobbyer, som foto og lesing, og innimellom kommer det noen innlegg her på bloggen - for det meste om bøker... Bildene jeg bruker på bloggen har jeg stort sett tatt selv; og de er mine. Spør om det er noen du har lyst til å låne...

Kategorier

Arkiv

hits